Boka er skrevet på nordsamisk. I fortellingene kommer det frem nesten utrolig umenneskelighet. Diktene bringer frem stemmene til de tause kvinnene. Diktene myker ikke opp fortellingenes innhold, men gir bare et bilde av hvordan det er å overleve i et voldelig forhold, og å overleve, hvis man overlever. Det er iøyefallende hvordan kvinnen ikke er .et eget individ.. Hun eies av hele slekta, og er på en måte alles tjenestepia, er alles trygghet og bærer på seg alles verdighet. Fortellingene fremhever det bildet at kvinnene ofte blir de skyldige hvis mannen er voldelig, eller hvis hun opplever vold på en annen måte. Stálloen er i blandt oss også, og kvinnen må lide på grunn av at selv de nærmeste ikke støtter henne. Det siste diktet .Áhcázan.,(Faderen) samler på en måte alle kvinnenes fortellinger og opplevelser - og viser at det er mulig å tilgi, som i seg selv er et kjempestort, men også et offer.